Hei!
Jeg trenger desperat tips, råd, hjelp og veiledning!
Jeg venter mitt fjerde barn med ny samboer. Fra før har jeg tre barn i skolealder og min nye samboer har ett barn fra før som er i ungdomsskolealder.
Hans barn vil ikke besøke oss mer fordi det er flere i hus og det er vanskelig å tilpasse seg en ny hverdag med nye “mennesker“ som også skal bo i samme hus. Nå er jeg gravid i 7 mnd og foreløpig har ikke samboeren min vist noe interesse for babyen eller meg. Jeg får daglig høre at det er min skyld at hans barn ikke vil komme til oss og at hvis vi skal være sammen må jeg følge hans regler og leve etter hans premisser. Jeg ville egentlig flytte ut tidligere fordi mine barn ikke opplevde hverdagen trygg pga hans utagerende og ugreie barn, men plutselig en dag så valgte barnet hans å ikke komme hit noe mer, så jeg valgte å prøve og fortsette forholdet likevel.Det siste halve året har jeg sovet på sofaen, dette får jeg også kjeft for fordi samboeren min ser på det som et personangrep fordi jeg velger å legge meg vekk for å få litt søvn pga snorkingen hans. Det er en fornærmelse for han. Jeg ønsker nå og flytte ut før babyen blir født. Jeg ønsker ikke å oppdra en baby i et giftig forhold og jeg ønsker ikke å fortsette i et forhold hvor jeg får skylden for at barnet hans ikke besøker han mer. Dette er noe som blir brukt imot meg hver dag når han er i dårlig humør. Vi har ingen intimitet, det er ikke så mye som en klem eller nuss og han har aldri tatt på magen min. Nå som jeg har sagt at jeg ønsker å flytte ut for å skjerme meg selv og babyen for den psykiske belastningen dette forholdet er får jeg slengbemerkninger som at jeg aldri kommer til å klare meg uten han. At jeg aldri kommer til å klare å gi ungene mine et ålreit liv og at jeg ikke kommer til å mestre livet alene, at det er noe galt med meg og at jeg trenger hjelp, at jeg må ha noen å snakke med fordi jeg er problemet. Jeg har tidligere blitt utsatt for omsorgssvikt av en far som også drev med psykisk mishandling og kontrollering. Jeg har følelsen av at jeg opplever barndomstraumene på nytt og jeg ønsker ikke dette for barnet mitt. Jeg har gått ned i vekt og tisser blod, dette er psykisk og ikke noe som har med babyen å gjøre. de samme symptomene hadde jeg da jeg ikke ville til faren min som barn.
Jeg bor på et lite sted hvor det sjeldent kommer ut leiligheter til leie. Og jeg er redd for å ikke finne en leilighet før fødsel slik at jeg må oppgi farskap. Hadde jeg klart å flytte ut før fødsel så ville jeg automatisk få foreldreomsorgen. Er det noen som har vært i lignende situasjoner? Jeg vil heller oppdra dette barnet alene enn å ha en kontrollerende og truende mann/eks i livet vårt. Det er ikke sunt eller bra for noen.
kan informere om at jeg selv har kontaktet familievernkontoret for råd. De anbefalte meg å komme meg ut av forholdet, noe jeg prøver på, men jeg har ingen å bo hos eller ingen leilighet å flytte inn i. Det betyr at vi må dele omsorg dersom jeg bor på samme adresse som barnefar når babyen blir født. Jeg vil bare flytte ut og slippe å gå med klump i magen hver dag. Jeg orker ikke å grue meg til å dra hjem fordi jeg ikke vet hvilket humør han er i. Og jeg er lei av nedlatende kommenterer og bli baksnakket til vennene hans fordi han mener at jeg er et problem.